Reisebrev anno 2021

Den Trondhjemske postvei ble i lang tid brukt til å frakte post mellom Bergen og Trondheim – to sentrale handelssteder i Norge tidlig på 1700-tallet, da postveien først ble etablert. Den har etter hvert som bruken økte jevnlig blitt utbedret, og gjennom tiden har den flere steder blitt utgangspunktet for sentrale veitraseer, som i dag er asfaltert og brukes som bilvei.

Det er ikke lenge siden Norge var en utkant i Europa, som få farende søkte til – sett bort fra en mengde handelsmenn, og kanskje en og annen engelskmann som reiste over atlanteren for å utforske verden. Men selv om fjorder og høye fjell er flotte å se på, er det ikke så enkelt å komme seg over dem.

På slutten av 1700-tallet ble Den trondhjemske postvei bygd med mål om å gjøre Norge mer samlet. Traséen ble brukt til å frakte post mellom Bergen og Trondheim – to sentrale handelssteder på denne tiden. Sammen med de fem andre postvegene har den dannet grunnlaget for store deler av av veinettet, samferdselen og økonomien vi har i dagens Norge.

Med tiden kom dampskipene, og nå er det over 150 år siden har vandret i de gamle sporene med post i sekken.

Det er ikke lett å si hva som fikk meg til å gå og levere post langs den 700 kilometer lange ruten, noe ingen har gjort siden 1868. Kanskje var det lysten til å komme seg ut og se noe nytt? Utferdstrang heter det visst. Og i likhet med det mange engelskmennene som la ut på streiftog , tenkte jeg at det også ville være en fin anledning til å betrakte landskapene jeg tidligere bare hadde sett gjennom bilruten. Men først og fremst reiste jeg fordi det blir gode historier av det.

I denne reiseskildringen følger du meg gjennom den 23 dager lange ferden langs postvegen mellom Bergen og Trondheim – nøyaktig slik den en gang gikk.

Reisen gjennom Vestland

Bergen

Ferden langs den glemte veien starter der mange andre historier i dag starter: Langs de travle, steindekte gatene i en by – nærmere bestemt Bergen. I sekken lå det jeg så for meg at jeg trengte å ha med, og 21 godt beskyttede brev som skulle leveres langs strekningen – ett i hver kommune, til ordføreren.

Etter at det første brevet var overlevert til ordføreren ved Holbergskaien, tok jeg det første steget mot Trondheim. Og lite visste jeg hvor lang ferden jeg hadde fremfor meg faktisk var.

I første omgang lengtet jeg meg egentlig bare ut av byen, og etter å ha gått veien opp fra Munkebotn til Sølvberget kunne bystøyen bare så vidt høres og en vakker utsikt bredte seg ut i horisonten bak meg. Dette var en av de bratteste og smaleste på hele postvegstrekningen, og det er ganske spesielt å vite at landets største by hadde så dårlig vegforbindelse. Vegen til Bergen gikk til vanns, for postvegen var så bratt at den aldri ble kjørbar, før det kom ny veg som erstattet den på 1880-tallet.

Strekningen ut fra Bergen er fin å gå på – spesielt på strekningene fra Glasskaret til Rødland, og ikke minst mellom Langvatnet og Hordvik, som kanskje er en av de mest brukte strekningene av hele postvegen i dag. Fra denne viken gikk det i sin tid skyss over til Isdalsø, og i tro med den gamle ruta reiste jeg i seilbåt over fjorden.

Alver

Etter en god velkomst i Istdalstø, overlevering av brev og et flott arrangement ved den gamle postgården Isdal med historier og vafler, ble jeg pent innlosjert av lokalbefolkningen i Alver.

I postveiens tid var det faste gårder som innlosjerte gjester, og senere skysstasjoner. I Lindås var det presten som stod for innlosjeringen.

I løpet av de påfølgende dagene gikk jeg i jevnt tempo gjennom kommunens godt fremkommelige og vakre landskap, hvor postveien i sin noenlunde opprinnelige tilstand var godt synlig og enkel å følge - spesielt nord for Seim. Med flott følge ble turen ingenting annet enn flott, til tross for regnet som hadde åpnet seg.

Med unntak av tre båtkrysinger, er det her fullt mulig å følge veien slik den en gang gikk. Alver er rik på kulturminner. For eksempel lå kongsgården til Harald Hårfagre på Seim, og etter tradisjonen er Håkon den gode gravlagt her. Denne kongshaugen er i dag et minne etter storhetstiden på gården.

Gulen

Ankomsten i Gulen kommune gikk godt for seg, til tross for at Fensfjorden er ganske så værutsatt, og i så måte må ha vært krevende å krysse i åpne båter. Statens vegvesen og Gulen kommune hadde her restaurert den gamle postbryggen i Postvågen ved Steine. Det er rart å tenke på at denne bryggen en gang i tiden var områdets viktigste kommunikasjonspunkt.

Her ble det gjennomført snorklipping som markerte den nyrestaturerte postvegen over Steine, samt overlevering av post til ordføreren, kake og takketaler til de mange ildsjelene som har bidratt i arbeidet. Deretter gikk turen videre gjennom dalføret mot Eidsbotn, hvor postvegen krysser den lange smale Eidsfjorden og Nordgulfjorden fram til postbrygga ved Haveland. Før jeg gikk fikk jeg også et viktig brev fra Statens veivesen, som skulle leveres ved et punkt senere på veien.

Det gikk en gang i tiden båt til Nordgulen, og det ble også ordnet denne gangen. For dem som skulle ønske å følge ruten, er det imidlertid fullt mulig å gå fra den ene enden til den andre langs offentlig veg (Fv. 57). Gulen har et naturrikt og bildevennlig landskap. Og ikke minst er det historisk: Mange har nok hørt om Gulatinget, som har en historie som strekker seg helt tilbake til vikingtiden. Også her finner man rester av den gamle veien. Deler av den gamle veien er også godt synlig i terrenget, hvor en og annen forgangen bru tviholdt på de mange historiene de bar på. To av bruene, Bruhaugen bru og Trangange bru, ble bygd i 1788 og er blant de eldste steinhellebruene langs postvegen.

Dette området er det mest regntunge i landet, noe jeg til orientering fikk kjenne på.