Var vi egentlig så mobile i gamle dager?

Postveier og ferdselsårer bandt landet sammen – men ikke nødvendigvis befolkningen. For de fleste i det gamle Norge var mobiliteten begrenset, og lange reiser sjeldne.

Av Knut Baar

Ferdsel i det gamle Norge var ikke fraværende, men den var selektiv, regulert og langt mer krevende enn vi ofte forestiller oss. Når vi i dag ser tilbake på ferdsel og kommunikasjon i tidligere tider på gjenopprettede og restaurerte ferdselsårer, er det lett å la blikket styres av de historisk synlige reisene. Embetsmenn på vegene, pilegrimer på ferd, postførere med veske og hest. Disse bildene har bidratt til en forestilling om et samfunn i stadig bevegelse. Samtidig viser både forskningen og samtidige kilder at stillstand, nærhet og begrenset bevegelsesrom var like karakteristisk for hverdagslivet som reiser og forflytning.

Ferdsel som erfaring og fortelling

Historikeren Sverre Steen var blant dem som tidlig viste hvordan ferdsel kan forstås som et kulturhistorisk fenomen. I Ferd og fest lar han reiseliv og ferdsel fungere som inngang til større samfunnsfortellinger – om makt, handel, møte mellom mennesker og den langsomme integreringen av landet. Hos Steen trer ferdselen frem som erfaring: pilegrimsferder, embetsreiser, handelsferder og sesongvise vandringer som bandt landsdeler og samfunn sammen.

Samtidig ligger det hos Steen en tydelig erkjennelse av at det er noen få som reiser. Ferdselen blir synlig nettopp fordi den bryter med det dagligdagse. Det ordinære livet – arbeid, hushold, sosiale relasjoner; var i langt større grad stedbundet. Reiser trer frem i kildene fordi de representerer avvik og begivenhet, ikke fordi de var normen.

Skyssvesen, plikt og hverdagslogikk

Der Steen viser ferdselens fortellende og erfaringsmessige sider, gir etnologen Bjarne Rogan et viktig korrektiv ved å rette oppmerksomheten mot dem som gjorde reisene mulige. I studier som Plikt, byrde – og inntektskilde og Det gamle skysstellet flyttes blikket fra den reisende til skyssbonden og lokalsamfunnet.

Rogan viser hvordan skyssvesenet var en pliktbasert ordning, forankret i lokalsamfunnets ressurser og hverdagsliv. Å stille hest, vogn, fører og tid var ofte en belastning, ikke en selvfølge. Skyssen var gjenstand for forhandling, misnøye og konflikter, og den trakk ressurser bort fra gårdsdrift og daglig arbeid. Ferdsel blir her ikke et spørsmål om fri bevegelse, men om byrdefordeling og lokal slitestyrke. Resultatet var et system som fungerte, men langsomt og med betydelig friksjon – preget av lokale tilpasninger, konflikter og ujevn kvalitet.

Staten og de smale systemene

Hos stortingsstenograf og historiker Oskar Kristiansen løftes ferdsel, post og samferdsel inn i et tydelig statlig perspektiv. I hans analyser av de første tiårene av 1800-tallet, fremstår ferdselsårer og postruter først og fremst som redskaper for forvaltning, militær organisering og handel. Systemene var smale, både i geografisk utstrekning og i brukerkrets. 

Selv der faste postruter ble etablert – som forbindelsen mellom Bergen og Trondheim fra slutten av 1700‑tallet – var dette ikke uttrykk for allmenn kommunikasjon. Rutene bandt staten sammen før de bandt befolkningen sammen. Ferdselen var konsentrert langs enkelte hovedakser, og reiser utenfor disse var sesongavhengige, risikofylte og sjeldne. For de fleste mennesker frem mot midten av 1800-tallet innebar dette at lengre reiser forble unntak i løpet av livet.

Mytene – og hva de forteller oss

Når vi leser Steen, Rogan og Kristiansen i sammenheng, trer et nyansert bilde frem. Ferdsel var til stede, men mobiliteten var sosialt, økonomisk og institusjonelt avgrenset. Det store flertallet levde sine liv innenfor et begrenset geografisk rom, der hverdagen var preget av nærhet snarere enn bevegelse.

De seiglivede forestillingene om et folk i stadig bevegelse springer derfor ikke ut av ren misforståelse, men av generalisering. Erfaringene til dem som faktisk reiste – og sporene de har etterlatt seg i kildene – har fått representere helheten. Historien om ferdsel i Norge rommer både bevegelse og ro, frihet og plikt. Holder vi disse perspektivene sammen, får vi et bilde som er mindre heroisk enn mange myter forteller om, men til gjengjeld mer presist – og bedre forankret i både forskning og samtidige kilder.

Mennesker kunne reise langt også før moderniteten – men ferdsel var selektiv, regulert og langt fra hverdagslig for folk flest. Likevel brukte staten, gjennom den eneveldige kongemakten, veinettet som et redskap for styring og kontroll.

Kilder

Kristiansen, Oskar: «Samferdsel i Norge1814 – 1830», Oslo: Cammermeyer, 1926.

Rogan, Bjarne: «Plikt, byrde – og inntektskilde? En undersøkelse av skyssvesenet i Norge på første halvpart av 1800-tallet», Oslo, 1985/86.

Rogan, Bjarne: «Det gamle skysstellet: reiseliv i Noreg frå mellomalderen til førre hundreåret», Oslo: Det Norske Samlaget, 1986.

Steen, Sverre: «Ferd og fest», Oslo: Aschehoug, 1929.